Visittgang

Følgende eksperiment kan du gjøre med en kollega en dag du har litt ekstra tid på jobb (eventuelt med partneren hjemme). Legg deg i en seng og kjenn på pasientperspektivet. Trekk gjerne opp begge sengehestene og kjenn på den milde klaustrofobien. Hvordan føles det om legen din står og lener seg over sengen din mens hen snakker med deg? Hvordan føles det om legen står ved fotenden og lener seg til veggen langt borte? Hvordan føles det om hen vandrer rundt i rommet mens hen snakker, stopper for å se ut av vinduet? Har det noe å si om du ligger flatt med sengen senket helt ned mot gulvet sammenlignet med godt oppreist med puter i ryggen?

De fleste finner ganske raskt ut at det oppleves best å snakke med noen som bokstavelig talt er på samme nivå som dem. Å bli snakket ned til oppfattes som nedverdigende, paternalistisk og ubehagelig. At legen forblir stående vil som regel også tydes som et signal på at hen er travel og er klar til å forlate rommet så raskt som mulig. Gjør det derfor til en regel å sette deg ned hos pasienten ved visitt. Hent omså en stol fra naborommet om nødvendig, eller bruk den oransje Visittstolen som er laget spesielt for formålet. Gjør et nummer av å sette deg selv om du ikke leder visitten og selv om alle andre står.

Noen ganger er regler til for å brytes. Noen ganger vil man bare gi en kort beskjed til en pasient uten å bli fanget i en samtale om søskenbarnet som skal konfirmeres til helgen eller høre historier om fastlegen som har justert på blodtrykksmedisinene. Du kan da gjøre et poeng av å bli stående, gjerne så langt unna pasienten som mulig så lenge pasientens hørsel tillater det. Ekstremtilfellet er å bare stikke hodet inn i døråpningen mens resten av kroppen fortsatt er i korridoren og hånda fortsatt er på dørhåndtaket, som det ultimate signal om at “her har jeg ikke tenkt til å oppholde med lenge”.

For øvrig er det en like god idé å sette agendaen for en visitt som for en poliklinisk time, se eget rammeverk for dette. Å avgrense tiden er ikke like naturlig.